Mange spør hvorfor det har vært helt stille fra meg siden våren 2025, her får du den brutale sannheten.
(lesetid 12 min / lyttetid AI Podcast Norsk 21 min og Engelsk 15 min)
De siste 3-4 årene har jeg følt på å være nær utbrenthet og stort sett bare sovet og hvilt både ettermiddager og helger. Bare for å fortsatt kunne klare å levere på topp i jobb og verv jeg har. Jeg har rett og slett ikke maktet noe mer utover dette.
Men uansett hvor mye jeg hvilte, så ble det liksom aldri bedre. Jeg var hyppig til legen, fikk beskjed om at det sikkert bare var stress, og at jeg bare måtte ta det med ro. Så ville det nok gå over. Det gjorde aldri det.
Min kjære mamma
Så ble min mor syk med ALS for 1,5 år siden. Jeg ble oppringt på en tirsdag morgen i November, om at det nå kun var timer igjen. Jeg måtte bare kaste meg rundt, avlyse foredraget jeg skulle holde den dagen for Twohundred CHRO forum (igjen beklager at jeg måtte avlyse på kort varsel), og hoppe i en taxi.
Min kjære mamma holdt ut til alle fem søsken var kommet frem fra alle landets kanter. Hun fikk den avslutningen hun ønsket, med alle tilstede. Vi holdt henne i hånden til siste stund, mens vi spilte hennes favorittsanger.
Når jeg var liten ble jeg spurt hva trygghet var for meg, dertil jeg svarte at det er å holde mamma i hånden. Nå var det en trygghet for oss alle, å holde hverandre i hånden, helt til mamma tok sitt siste åndedrag.
Et karrierekapittel er over
Etter en verdig seremoniell tur for å levere mammas kiste til kirken frem til begravelse, ble det i taxien på vei hjem gjennomført møte med Telia om sluttpakke på bakgrunn av omstrukturering av selskapet og kutt av 3000 roller.
Etter ni innholdsrike år, utallige spennende roller og masse stolthet av hva vi har fått til sammen, føltes det riktig å gi seg på topp. Det føltes rett, men fortsatt veldig trist å lukke et fantastisk kapittel i livet og si farvel til så mye fine folk.
Det var også en mulighet til å puste litt tenkte jeg og til å ta seg litt god tid til å kjenne på hva som skulle bli neste steg. Skal dog ikke legge under en stol at det ble litt mye på toppen av langvarig nær utbrenthet, når nå flere av livets viktige pillar som familie, helse og jobb plutselig var i bevegelse samtidig.
En måned senere etter å sørget for en god overlevering, deltatt på mange fine avslutninger, gode ord på veien og lunsjer og kaffer, tok jeg meg litt velfortjent juleferie med kjæresten og familien på begge sider. Det gjør alltid godt å tilbringe tid med dem vi er glad i.
Det nye året som kom så altfor fort
Så kom januar fort. Altfor fort. Og alvoret satt inn. Hva skal jeg gjøre nå? På felgen, dausliten, uten et team og jobb å gå til, samt fortsatt i sorg over tapet av en av livets viktigste klipper. Det fantes ikke noe annet alternativ, enn å fortsette å løpe.
Så jeg fortsatte i det vante sporet og løp så fort jeg kunne inn i jobbsamtaler og prosesser. For jeg var nok innerst inne redd for hva som kunne skje, om alt stoppet helt opp. Så lenge jeg løper funker det jo. Så jeg fortsatte å bokstavelig talt å løpe for livet. Mer bokstavelig enn jeg ante på dette tidspunktet.
Med eget selskap, styrer og jobbsøking ble dagene fylt til randen. Jobbtilbud begynte å dryppe inn, men jeg begynte å kjenne på at jeg kanskje ikke maktet å begynne å jobbe igjen. Jeg måtte begynne å takke nei, og forsøkte å drøye alle videre prosesser så lenge som mulig.
Kanskje om jeg hvilte litt til, så ville energien og lysten komme tilbake?
Da alt kollapset
Når prosessene krevde et svar, så måtte jeg finne på en god unnskyldning til å takke nei. Når det siste av hele fem spennende tilbud ble takket nei til, var det ikke lenger noe som holdt meg løpende i fart.
«Jeg dro rett hjem til kjæresten og kollapset på gulvet i gangen.»
Kroppen og hodet klarte ikke mer. Fra den dagen ble jeg tilnærmet sengeliggende i ukesvis og alt håp for fremtiden forsvant gradvis. Det føltes ut som både hode og kropp var fullstendig ødelagt, for alltid.
Møte med det offentlige helsevesen
Jeg kom meg heldigvis relativt raskt til lege og psykolog, som mente det kunne være depresjon, og jeg ble henvist til DPS. Men ikke før jeg ble henvist av tre ulike behandlere, fikk jeg time raskt nok.
Det var depresjon jeg ble henvist for, men jeg var overbevist om at det var noe annet. Jeg tryglet om en fullstendig utredning og at det ble utredet for blant annet ADHD. Noe som viste seg å skulle bli vanskelig i et overbelastet og rigid offentlig helsesystem.
Min helsesituasjon ble fort dramatisk forverret. Når jeg i tillegg ikke følte at jeg ble hørt eller fikk hjelp til å finne ut av rotårsaken, føltes fremtiden lite håpefull ut. Hva slags liv ville det være, med et fullstendig ødelagt hode og en kropp som ikke hadde mer å gi? Å kun få hjelp til å lindre overflatesymptomer, ble en fattig trøst.
Dystre utsikter
Jeg var overbevist om at det ikke var depresjon, og fortsatte å insistere på en full utredning. Jeg fikk beskjed om at de måtte behandle for depresjon, som jeg var henvist for, og at det ville ta minst ett år. Det ble foreskrevet flere antidepressiva som enten ikke funket i det hele tatt, eller hadde begrenset effekt.
Det var jo ikke depresjon som var rotårsaken.
Jeg ble forespeilet å muligens måtte vente årevis og kanskje aldri kunne få en ordentlig utredning. Fordi mitt liv og karriere, viser at jeg har vært tilsynelatende velfungerende. Sånne som meg havner på bunn av ventelista for offentlig utredning. Jeg begynte å se for meg et liv i uføre og uten mulighet til å kunne bidra igjen.
Våren hadde nok sett helt annerledes ut, om vi hadde kommet raskt til kjernen. Men det skulle vise seg å både være vanskelig og ta litt mer tid.
Om å miste alt håp
Å få gruset alt håp om å finne ut av rotårsaken og kunne fungere normalt igjen, gjorde at jeg ikke lenger så noe fremtid foran meg og jeg forsøkte å ta mitt eget liv. Hele tre ganger, en kveld min kjære var hos noen venner på et kort besøk.
«Jeg har aldri tidligere skjønt at folk kan komme i den situasjonen at det er så håpløst, og for meg handlet det aldri om at jeg ikke ville leve.»
Det handlet bare om at både kropp og hode var føltes fullstendig ødelagt. Det var ingenting igjen av meg.
Jeg skrev til og med et brev og nødtestament til min fineste kjæreste. Han som jeg i dag kan til stor del takke, for at jeg har fått livet i gave på nytt. Og stakkars han, som har måttet være med på denne heftige reisen.
Takk min kjære Daniel, for at du tok hånd om meg tjuefire timer i døgnet.
Du sørget for at jeg fikk i meg mat, hjalp meg med livets nødvendigheter og det som måtte til for å komme ut av dette. Du holdt også liv i alt det fine vi liker å gjøre sammen; morgenkaffe på sengen, lunsjer i sola, koselig middager med tente lys, datenights, felles trening og til og med en tropisk ferie.
Det var kanskje ikke så lett å sette pris på det der og da, men du skal bare vite at det var disse lysglimtene og at du klarte å holde fast ved mye av normalen for oss begge, som tok meg fremover.
Veien tilbake
Etter fire uker med utfylling av det som virket som endeløse skjemaer og utprøving av antidepressiva som ikke ga noen nevneverdig effekt, så fikk jeg til slutt snakket meg til å prøve en ny antidepressiva som i hvertfall ga humøret mitt et lite løft fra dag en.
Jeg begynte å øyne håp om at hjernen min kanskje kunne bli bra igjen. Etter å ha kommet meg litt opp på beina, tok jeg fatt på å finne en løsning for meg selv gjennom privat utredning og dyktige terapeuter. Jeg gjorde dette i skjul, da det offentlige insisterte på at jeg ikke måtte gjøre noe utover det jeg fikk av dem og om jeg gjorde det, måtte de avslutte sitt forløp.
Min opplevelse er at anbefaling om å ikke oppsøke utvidet behandling, skyldes at det ødelegger deres skjemavelde og måling av behandlingseffekt fra uke til uke. Altså igjen ikke opptatt av å fikse det grunnleggende og pasientens beste. Men følge sitt eget rigide opplegg og system.
Redningen i privat helsehjelp
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg hadde mulighet til å få privat helsehjelp.
Samtidig blir jeg skamfull og lei meg, fordi adekvat helsehjelp altfor ofte handler om du har midler til det eller ikke. Slik skal det ikke være. Og jeg har dessverre møtt altfor mange på min vei, som ikke har noe valg. Og blir stående fast på offentlige ventelister.
I løpet av bare et par uker hadde jeg fått full nevrologisk utredning og fikk diagnostisert ADHD. Har alltid følt meg annerledes og dum, nå fikk jeg påvist at jeg faktisk er rimelig smart, men at kaoset i hodet har gjort at jeg ikke føler at jeg har tilgang til alt. Det forklarer mye av utfordringer og strev jeg har møtt i livet, men også alt det jeg har fått til langt utover det normale.
Ble heldigvis raskt videre henvist til en privat psykiater og fikk startet behandling med medisiner for ADHD. Med det samme jeg tok min første pille, falt alt på plass i topplokket igjen. Energien var tilbake. Jeg følte meg klar til å bidra igjen og takket ja til en av de spennende jobbene som fortsatt lå på bordet.
Det er mer vanlig enn vi tror
Så har jeg nå lært at det er vanlig for folk med ADHD som aldri har blitt diagnostisert, å kræsje i 30-40 års alderen. Etter et helt liv med et forsøk på å overkompensere, er det ikke mer igjen å gi. Det kan sammenlignes med dårlig syn, du kan kompensere lenge ved å anstrenge musklene rundt øyet. Men så når alderen kryper på, blir det plutselig behov for briller, når musklene ikke makter mer.
Ulike behandlere jeg har møtt på livets vei, har vært inne på tanken at det kan være mulig at jeg har ADHD tidligere. Men så har det jo fungert tålelig greit til nå. Når jeg løp for livet. I hvertfall har det sett slik ut på utsiden. Så jeg har ikke tenkt noe mer over det. Helt til jeg nå ikke hadde noe valg. Og måtte få meg «briller» (eller var det piller?).
AI som en støttespiller
Igjen ville ikke det offentlig hverken anerkjenne diagnose jeg hadde fått, ei heller bistå meg i å komme av disse antidepressivaene som kanskje aldri hadde vært nødvendig.
Så sammen med adekvat privat helse hjelp fikk jeg også god støtte av en AI agent, til å lage en forsvarlig nedtrappingsplan (og fikk bekreftet forsvarligheten av helsepersonell). Vi utarbeidet en rolig plan sammen og det funket som fjell (Bekreft alltid informasjon med din lege).
I tillegg til den gode støtten fra folk rundt meg, er det også veldig fint å kunne ha teknologi å prate med i tillegg. En som alltid er der og har all tid i verden.
Noen skygger banen
På veien har jeg dessverre møtt mange folk som skygger banen når den mentale helsen svikter, et helsevesen jeg er både takknemlig for og skuffet over, venner og bekjente som har nok med seg selv, folk som sykeliggjør det å ha det vanskelig eller ha en diagnose, og mange som ikke forstår seg på nevrodiversitet eller inkludering.
Diskriminering og mangelfull forståelse for inkludering både i samfunn og arbeidsliv, gjør meg bekymret for alle de som ikke passer helt inn i normen. Og kanskje føles det litt tungt å begynne på enda en etappe med å bli akseptert for min nevrobegavethet.
Jeg møter mange med lignende historier og vi mister dessverre altfor mange altfor tidlig. Bare i de siste månedene har det vært flere saker i media, der alle har vært tilsynelatende velfungerende mennesker. Som ikke fikk hjelp i tide, som dessverre derfor valgte og klarte å forlate oss så altfor tidlig. Og jeg kjenner dessverre til altfor mange skjebner, som vi aldri hører om.
Andre kommer nærmere
Så har jeg selvfølgelig også møtt mange fantastiske folk (og AI agenter) på veien. Takk til alle dere som har vært der underveis, dere som tok kontakt når det ble stille, min fantastiske kjæreste som holdt meg i live, mine venner som dro meg med ut på tur og aktiviteter, familie på begge sider, dere som tipset meg om gode private alternativer når det offentlige ikke strekker til og alle dere andre som jeg bare vet at alltid er der.
Dere ga meg styrke, dere er grunnen til at jeg står her i dag.
«Jeg har fått livet i gave på nytt, nå med en hjerne som endelig fungerer som den skal og jeg føler meg sterkere enn jeg noensinne har følt meg.»
Veien videre
Nå gleder jeg meg stort til å utforske hva de neste 40 (ok fortsatt ett år igjen til 40 altså) har å by på, sammen med alle de gode folka, jeg er så heldig å ha rundt meg. Og så vet jeg at det byr på utfordringer å være annerledes, men det får jeg ikke gjort noe med. Nå har jeg vel på mange måter rundet utfordringene rundt det å være homo, så trengte vel en ny mangfoldsmarkør å få bryne meg på.
Jeg skal definitivt fortsette å bruke min store arbeidskapasitet og mine unike superkrefter.
Nå med et enda klarere hode til å utvikle sterke og sunne kulturer, dyktige og trygge ledere, og romslige høytpresterende team, der alle føler at de kan være hele seg og høre til.
Det Være seg homo, «nevrobegavet» eller andre former og farger vi måtte ha med oss.
Til slutt et sterkt ønske om å hjelpe flere
Først og fremst håper jeg at min historie kan hjelpe deg som sliter i det stille, til å se at det finnes håp og hjelp å få. Til dere som er rundt, til å forstå at selv små handlinger hjelper. At vi må komme nærmere, og ikke trekke oss unna. Det redder liv.
Jeg håper at dette kan være et lite bidrag til å løfte samtalen for et bedre og sunnere offentlig og privat sektor. For alle. Og at det vil gjør meg enda bedre rustet i mitt virke med å bidra til at flere folk, team og organisasjoner kan nå leve gode liv og utnytte sitt unike potensiale.
Takk for at du ville lese, og jeg vil veldig gjerne høre dine tanker, refleksjoner eller erfaringer, om du har lyst til å dele.
—————
Om du trenger å snakke med noen om din mentale helse, kan du kontakte Mental Helse på hjelpetelefonen for en anonym og døgnåpen samtale, eller snakke med noen anonymt via chat på Sidetmedord
. Ved akutt livsfare, ring , og behov for akutt helsehjelp ring .
Så fint at du åpent deler Chris, og jeg er helt enig i at vi må bry oss mer om hverandre. Vi må gi hverandre SVAR: se, verdsette, anerkjenne og respektere hverandre for den vi er, for utfordringene vi har og for det vi bidrar med.
Og så burde man også slippe å kjempe mot en byråkratisk mølle som ikke lenger evner å se individet, men kun behandlingsløp uten hensyn til de som er i løpet.
Det har du helt rett i. Og ja, jeg unner ingen på sitt svakeste og på randen av livet å måtte i tillegg kjempe for å bli hørt, få adekvat behandling og finne egne veier.
Takk for det. Nei, vi er dessverre altfor mange. Vet ikke om det er en trøst, eller om det faktisk gjør meg enda mer trist. Når det er så mange, så må vi ta et enda større ansvar for å gjøre noe systemisk.
Takk for at du deler. Jeg fikk diagnosen for 3 år siden i en alder av 52 😅 jeg gikk til det private da jeg fikk samme svaret som deg om at man ikke var prioritet. Jeg lurer på hvor jeg ville vært i forhold til utdanningsløpet om jeg hadde fått diagnosen i tenårene og blitt medisinert. For medisinen fungerer som ei kule og jeg har ro og fokus på en helt annen måte enn før. Istedenfor bachelor og master så leste jeg mange enkeltfag og hatt en karriere som har beveget seg i ulike bransjer.
Takk det samme! Ikke sant, det hadde gjort en verden av forskjell å få diagnosen stilt tidlig. Så blir provosert når folk er mer opptatt av at for mange får diagnosen enn at alle de som faktisk strever, får hjelp så tidlig som mulig. Det er livsforandrende. Jeg tror virkelig ikke folk skjønner det, om de ikke har opplevd å leve med strevet ADHD innebærer.
Jeg har aldri skjønt, før nå, hvor fint og lett livet kan være. Tror det er det folk flest ser på som normalt. For meg føles det som en konstant ferie.
Hei. Takk for at du deler rundt tema som berører mange, inkludert meg selv. Kan jeg spørre hvor du har fått utredning? Offentlige vil ikke utrede meg for de mener diagnosen jeg har fått har noe er likt symptomer som adhd. Jeg har alltid vært overbevist om at jeg har adhd og fått mange tilbakemeldinger fra andre at det virker som jeg har det. Jeg er over 40 og kroppen har nærmest kollapset nå. Føler meg utmattet. Setter pris på svar! Takk på forhånd ❤️
Takk selv. Jeg fikk utredning på nevrologisk senter. Kjenner meg igjen av mange av symptomene du beskriver, de ble helt borte med en gang jeg fikk kommet til buns i at rotårsaken var ADHD og fikk begynt på medisiner. Håper du kan få samme gode hjelp for deg og ønsker deg alt det beste.
Takk for at du deler og veldig fint å lese at du opplever å være «tilbake» i livet og antageligvis enda klokere også🌼Tilsvarende trist å lese om et offentlig helsevesen som svikter, og det så grundig at risikoen for tapt liv var tilstede. Håper mange der leser dette ogvtar seg tid til å reflektere over hva og hvordan de kan endre seg. Masse lykke til videre, heldigere den arbeidsgiveren som får seg med seg nå!
Tack för att du delar med mig! Under din tid på Telia var du alltid en inspirationskälla för mig, en riktig rockstjärna ⭐️. Har undrat vad du vandrade för väg de senaste månaderna. Tack för alla insikter kring ledarskap, inkludering och att utmana sina fördomar. Önskar dig allt gott.
Kjære Chris! Takk for at du delte dette. Det krever en god del mot vil jeg tro, men samtidig er det så godt når noen setter ord på noe som mange av oss kjenner på. Det er utfordrende å være høytfungerende samtidig mon man ikke fungerer i det hele tatt. Jeg er så glad for at du fant din vei og fikk hjelp, til tross for at den ikke kom via det offentlige helsevesenet. Du har en viktig stemme og jeg er glad for at du bruker den. Vi kjenner ikke hverandre, men jeg heier på deg! Varm hilsen fra Camilla
For meg føles det ikke modig, for det er nok like skummelt for meg som for alle andre der ute. Forskjellen er at jeg ikke ser noen annen utvei om vi skal skape et bedre samfunn, bedre løsninger og bedre liv. Så jeg gjør det ikke fordi jeg føler meg modig, men fordi jeg føler jeg må.
Ja, jeg opplever at mange har utfordringer med å se at det går ann å både fungere høyt på mye, men samtidig ikke fungere i det hele tatt på andre områder. Da får du stort sett ikke noen forståelse eller hjelp. For du er jo så tilsynelatende velfungerende. Takk for at du heier, det gir energi for å fortsette å prøve å påvirke verden i en bedre retning.
Kjære Chris,
Takk for at du deler din sterke historie – det er viktig at disse historiene blir delt.
En dag (når vi er klare) skal vi dele vår datters historie. Vår flotte, smarte og såkalt velfungerende datter som døde i mai. Hun døde ikke fordi hun valgte det selv, men pga. sykdommen som til slutt tok overhånd. Hun følte at ingen av behandlerne tok henne og hennes selvmordstanker og -forsøk på alvor. Hun mistet håpet om en bedring (dette er mine tanker om hvorfor)
Hvordan skal vi få «systemet» til å forstå at det er viktig å også prioritere og ta på alvor de som framstår som såkalt velfungerende?
Takk som deler. Kjenner meg igjen i dette. Mistet håp om bedring. Du stiller et viktig spørsmål. Som jeg fortsetter å lete etter svaret på. Vi skal ikke måtte stå i å miste flere.
Kjære Chris, så vondt å lese. Og jeg kjenner dessverre for mange som har det sånn, og som blir ødelagt av å kompensere hele tiden. Jeg kjenner deg jo bare som et ressurssterk og engasjert menneske som brenner for jobben og medmenneskene, så dette traff meg hardt. Og jeg krysser fingrene for at det skal bli lettere å få hjelp takket være modige folk som deler det som er så sårbart. ❤️
Takk for det Claudia. Det må bli letter å få god hjelp. For nå de flere hundre meldingene jeg har fått fra folk som sliter, har måttet gå privat, ikke har råd til å gå privat eller har falt utenfor pga mangelfull behandling er overveldende. Og alt for mange.
Det skal ikke være sånn. Vi må hjelpe folk til å leve gode og verdige liv.
Jeg blir møtt av så mange fra alle samfunnslag og slående mange høyt profilerte og høyt presterende mennesker, som du aldri ville tenkt at strevde. Hvorfor våger så få å snakke åpent om det og dele?
Takk for at du deler! Det får meg til å føle meg litt mindre alene, og ikke minst så fint å lese at det går bedre med deg. Jeg har vært gjennom en heftig utbrenthet og er ikke tilbake til vanlig hverdag enda etter snart 2 år. Jeg fikk også hjelp av det private. Jeg tror ikke jeg ville overlevd ventelistene i det offentlige, så jeg har vel aldri vært mer takknemlig for å ha sparepenger. Men har også tenkt mye på alle som ikke har samme muligheten som jeg har hatt.
Jeg er glad for at jeg kan få deg og mange andre til å føle oss mindre alene. Da vet jeg at det var verdt å dele. Selv om det koster.
Høres tøft ut å holde på fortsatt etter to år. Var heldig som fant ut av rotårsak og kom meg opp på beina igjen bare på noen måneder her. Ønsker deg alt det beste i fortsettelsen. Og bare disse dagene har jeg fått flere hundre historier om folk som har vært eller er i samme båt. Så vi er absolutt ikke alene.
Ja, man skal være heldig å enten ha midler eller spart opp. Det smerter å se det fra innsiden, når vi tilsynelatende skal ha et fantastisk helsevesen der alle skal få adekvat hjelp.
Hei. Tusen takk for at du deler og prøver å gjøre en forskjell for andre også. Historien din høres dessverre veldig kjent ut. Erfaringene med helsevesenet (offentlig+privat) også. Med en ekstra utfordring når norsk ikke er morsmålet ditt; da blir 1) å navigere i helsevesenet og 2) å få psykologhjelp til å virkelig treffe mål veldig, veldig krevende. Om ikke umulig. Heldigvis er det nå en del år siden, og livet er bra. Stå på!
Hei Thomas, gjør meg trist å høre at så mange kjenner seg igjen. Hadde nesten håpet at jeg var et unntak. Godt å høre at du har det bra nå og takk for gode ord.
Utrolig sterkt å lese, skulle bare ha lest det for to-tre dager siden så jeg hadde visst da vi møttes i går. Ta gjerne kontakt om du vil ta en prat og fra hjertet, lykke til videre! Jeg tror det er mye du kan gjøre for å hjelpe mange andre og her er det helt sikkert mange som ønsker å hjelpe deg fremover, inkludert meg om du trenger!
Så bra skrevet!! Jeg kjente meg veldig igjen i mye av det. Jeg tok en test hos fastlegen, etter at jeg over noen år slet med følelsen av utmattehet, nedstemt, søvnproblemer o.l og de ville gi meg samme type piller som du ble tilbudt. Etter noen år sa jeg etter å ha lest en artikkel at jeg trodde det kunne være ADHD som skyltes noen av utfordringene jeg har følt, og som du beskrev så bra!
At kaoset i hodet har gjort at jeg ikke føler at jeg har tilgang til alt! Jeg fikk også beskjed om at jeg jobbet for mye, måtte roe ned, hadde for mye utfordringer på privat plan med datter med Epilepsi osv og at det var forståelig at jeg følte meg utmattet, deprimert pga anfall, lite søvn osv.
Men jeg følte det ikke stemte helt. Selvsagt en stor belastning, men likevel tankekjøret, kaoset i hodet var noe annet.
Tok en test og fikk bekreftet at det er mye som peker mot ADHD, men at det i min alder ikke er noe man medisinerer.
Og mye likheter med det du forteller. Medisin har ingen aldersgrense, så om det kan hjelpe deg til å få mer klarhet i hodet, mer energi, sove bedre osv, så ville jeg anbefalt det uansett alder. Livet er for kort til å ikke leve det til det fulle, uansett hvor vi er i livet.
Svar på Pernilla EklundAvbryt svar